Jeg eksploderer

En brummende lyd dundrer i hodet mitt – som tusen hester i full galopp. I starten var det fjernt og jeg mistenkte at en liten migrene hadde tatt bolig i skallen min. En utrivelig hypokonder våknet til liv og skrek i mine tinninger. Hva er dette? Tenkte jeg og hvilte pannen i hendene. Hestenes tunge galopp var nå blitt intens løping – de løper fra drønnet i mitt gap og presser mot pusterøret før de renner ut av munnen min som flytende demoner. Brølet skaper ekko til månen og etterlater seg det som var fanget i mitt indre. Bokstaver. Ord. Setninger. Opplevelser og drømmer. Min innbilte migrene fordufter da jeg oppdager at min indre kløe er blitt kødd – velkommen tilbake til min blogg. Et univers av dårlig humor og trangsynte meninger.

Det er kaldt ute når snørra fryser til istapper

Det er ikke det at det er så forbanna kaldt, med tanke på gradene.  Det er bare det at jeg hater å ha på meg vinterklær. Varme klær er som å putte seg selv i en micro og la seg grille. For å ikke snakke om at det føles ut som om man går rundt og ser hundre kilo feitere ut. Man går med både armer og ben ut som en boler, fordi det rett og slett er for mye stoff på kroppen. Det er faktisk helt naturlig å ikke ha på seg klær, så jeg følger bare naturen. Klart jeg har på meg jakke, men det er ikke slik at jeg MÅ være eskimo bare fordi jeg bor i Norge. Så da får jeg bare fryse da.

I går kjente jeg at snørra mi frøs. I det ene øyeblikket så bare rant det ut, kroppsvarmt og vått. Hvert eneste sekund, så fort man drar det inn så kommer det ut igjen. Jeg er ikke typen til å gå rundt med et lommetørkle. Jeg har aldri forstått meg på gamle menn som bruker lommetørkle. Er det virkelig noen som ikke syns det er ekkelt å tørke snør og andre ting fra nesa på et tørkle, om og om og om igjen? For å deretter putte det i lomma og gå rundt med det, som et lite barn – trygt bevart i lommen. Nei, fy flate.
Så da går jeg der da, og drar inn snørra hvert sekund. Helt til det fryser. Til og med dampen som kom fra munnen min og gjorde skjerfet mitt en smule vått, frøs.

Votter har jeg heller ikke, så posene (jeg bærer jo alltid poser, fordi jeg er drit god på å handle mat hver eneste dag) jeg holder i hendene fryser seg som regel fast. Jeg er alltid redd for at huden skal rives av når jeg setter de fra meg, men det går ofte bra. Jeg vet ikke hvorfor jeg klager, for jeg hater jo sol. Jeg burde finne meg mitt eget univers.

Jeg snappa dette bilde til alle mine to venner for en månede siden. Nå vil det ikke slutte å snø nå. Føler meg som Hermine Grang iblant.

IMG_7880 2 kopi

Jeg kan ikke gangetabellen.

Om jeg hadde en spade akkurat nå, ville jeg satt den mot betonggulvet for å desperat prøve å grave et hull ned til gateplan. Om jeg så mye som fikk gravd ut et hull på størrelse med en ert, ville jeg trylle meg selv om til flytende veske. På et magisk vis ville jeg  rent igjennom de fem etasjene som står imellom meg i et svett klasserom med hoppende tall og friheten. Økonomi. Tirsdagskosen ble forvandlet til tirsdagsmarerittet på brøkdelen av et sekund da læreren min skrev “Nåverdi” på tavlen.

Jeg er en journalist, det er bokstaver jeg kan, ikke tall. Hva er det de tror om meg, at jeg er et orakel ?

Dumb-Ways-to-Die-2Helene