sd

dd

Jeg eksploderer

En brummende lyd dundrer i hodet mitt – som tusen hester i full galopp. I starten var det fjernt og jeg mistenkte at en liten migrene hadde tatt bolig i skallen min. En utrivelig hypokonder våknet til liv og skrek i mine tinninger. Hva er dette? Tenkte jeg og hvilte pannen i hendene. Hestenes tunge galopp var nå blitt intens løping – de løper fra drønnet i mitt gap og presser mot pusterøret før de renner ut av munnen min som flytende demoner. Brølet skaper ekko til månen og etterlater seg det som var fanget i mitt indre. Bokstaver. Ord. Setninger. Opplevelser og drømmer. Min innbilte migrene fordufter da jeg oppdager at min indre kløe er blitt kødd – velkommen tilbake til min blogg. Et univers av dårlig humor og trangsynte meninger.

Det er kaldt ute når snørra fryser til istapper

Det er ikke det at det er så forbanna kaldt, med tanke på gradene.  Det er bare det at jeg hater å ha på meg vinterklær. Varme klær er som å putte seg selv i en micro og la seg grille. For å ikke snakke om at det føles ut som om man går rundt og ser hundre kilo feitere ut. Man går med både armer og ben ut som en boler, fordi det rett og slett er for mye stoff på kroppen. Det er faktisk helt naturlig å ikke ha på seg klær, så jeg følger bare naturen. Klart jeg har på meg jakke, men det er ikke slik at jeg MÅ være eskimo bare fordi jeg bor i Norge. Så da får jeg bare fryse da.

I går kjente jeg at snørra mi frøs. I det ene øyeblikket så bare rant det ut, kroppsvarmt og vått. Hvert eneste sekund, så fort man drar det inn så kommer det ut igjen. Jeg er ikke typen til å gå rundt med et lommetørkle. Jeg har aldri forstått meg på gamle menn som bruker lommetørkle. Er det virkelig noen som ikke syns det er ekkelt å tørke snør og andre ting fra nesa på et tørkle, om og om og om igjen? For å deretter putte det i lomma og gå rundt med det, som et lite barn – trygt bevart i lommen. Nei, fy flate.
Så da går jeg der da, og drar inn snørra hvert sekund. Helt til det fryser. Til og med dampen som kom fra munnen min og gjorde skjerfet mitt en smule vått, frøs.

Votter har jeg heller ikke, så posene (jeg bærer jo alltid poser, fordi jeg er drit god på å handle mat hver eneste dag) jeg holder i hendene fryser seg som regel fast. Jeg er alltid redd for at huden skal rives av når jeg setter de fra meg, men det går ofte bra. Jeg vet ikke hvorfor jeg klager, for jeg hater jo sol. Jeg burde finne meg mitt eget univers.

Jeg snappa dette bilde til alle mine to venner for en månede siden. Nå vil det ikke slutte å snø nå. Føler meg som Hermine Grang iblant.

Heart of Oreo

Birthday cake dreams

Jeg kan ikke gangetabellen.

Om jeg hadde en spade akkurat nå, ville jeg satt den mot betonggulvet for å desperat prøve å grave et hull ned til gateplan. Om jeg så mye som fikk gravd ut et hull på størrelse med en ert, ville jeg trylle meg selv om til flytende veske. På et magisk vis ville jeg  rent igjennom de fem etasjene som står imellom meg i et svett klasserom med hoppende tall og friheten. Økonomi. Tirsdagskosen ble forvandlet til tirsdagsmarerittet på brøkdelen av et sekund da læreren min skrev “Nåverdi” på tavlen.

Jeg er en journalist, det er bokstaver jeg kan, ikke tall. Hva er det de tror om meg, at jeg er et orakel ?

Helene

Billig kjærlighet på flaske

 

Helene

Lillehammer

Latter forlenger faktisk livet

Visste du at en god latter forlenger livet? Den trenger ikke engang å være god, den kan være helt ok. Det er vitenskaplig bevist at humor og latter ikke bare gjør at du har det bedre, både med deg selv og med dine medmennesker, men det hjelper deg med å mestre sykdom! Ikke visste jeg at ordtaket skulle bli slått fast, svart på hvitt. Det høres jo ganske absurd ut. Men når det er sagt, så skal sant sies at en latter som gjør vondt langt inn i hjerterota og som får magemusklene til å sprekke, gjør livet litt bedre. Det føles så godt, som et humoristisk utslipp.  Stillheten og roen som senker seg i kroppen etter en heftig gråt eller en hysterisk latter, er prisløs. En rekke positive reaksjoner, som bryter ut igjennom munnen i et hysterisk brøl, fnis, gnål eller skrik. Latter har en smertestillende virkning.

Et annet godt utrykk er det å “Holde hodet kaldt” når vi skal tenke klart, det er også sant. Hjernen tenker ikke like klart om den blir 4-5 grader for varm og latter fungerer som et slags kjølesystem for hjernen. Å være glad generelt, kjøler ned hjernen, fordi ved å smile og se glad ut så øker du blodforsyningen til hjernen, du kjøler den, og tenker klarere. På den måten kan latter, humor og godt humør skape en bedre livskvalitet.
Noe som er litt morsomt er at en kunstig latter fungerer på samme måte som en ekte latter, vi spenner de samme musklene, så i bunn å grunn trenger du ikke en vits eller god humor for å bruke latter som helsekost.  Personlig så blir en falsk latter alltid omgjort til en ekte latter, for ler jeg falskt, så ler jeg av det.

Les mer om hvordan latter fungerer på http://no.wikipedia.org/wiki/Latter

Helene Jonsmyr

Da jeg vandret langs Nilen

Jeg var overbegeistret av alt jeg så rundt meg, en ny verden. Alle innrykkene på så kort tid som kvernet i hodet mitt, dannet seg en skyldfølelse like stor som kloden helt nederst i magen. Skyldfølelse av den tilfeldigheten av å være født i Norge, noe jeg ikke kunne ha styrt selv om jeg ville det. Jeg følte meg ekkel og overlegen bare ved å ha kameraet i hånda og lommeboka i veska, jeg mente ikke noe med det, men fikk likevel følelsen av å bli sett på som en hersker, et overhode og en undertrykker. All fattigdommen slo mot meg som et slag i ansiktet og alle de tildekte kvinnene fikk meg til å føle meg som en prostituert. Den dårlige lufta fikk meg til å føle meg som et nikotin-plaster, friskt og røykfritt. Hestene i gatene minte meg om negerslaver fra gamle filmer, tynne, sultne og skadde. Frittgående høner var som maur, overalt. Søppelordning var som noe fremmed, noe som eksiterte veldig langt borte. Jeg følte at jeg badet i andres kompost og møkk, bare føttene mine møtte fortauskanten utenfor turbussen.

Jeg følte blikk brenne seg inn i nakken når jeg skulle betale. Angst i øynene deres. Muligheten til rikdom, så alt for langt vekk. Rikdom? så lite. Jeg turte ikke å spise opp maten min, jeg likte det ikke. Igjen bredde skyldfølelsen seg over meg, som en stor  stygg skygge, jeg var redd noen skulle se det. Jeg spiste opp likevel. Alternativene til hva jeg så ut som var at jeg enten var en utakknemlig hvit jente som ikke spiste opp maten sin, eller en som godtet seg over andres umulighet til å få spise. Det ble like ille begge veier. Panikken gravde seg inn i meg og jeg ble varm i ansiktet.

De mørkebrune øyene omringet av skitten hud, skamklipt hår og klær som en gang var hvite møtte meg rett på utsiden av spisestedet. Overgangen mellom turist-spisested og fortauet på utsiden var like klar og konkret som vann. Klinkende klart. Igjen slo den tunge luften i mot meg, samtidig som de brune øynene fulgte etter meg, som en hauk.De målte meg opp og ned. Jeg titta tilbake, og blikket mitt sa noe slikt som “hvorfor ser du på meg”. Jeg kunne ikke noe for det, jeg dro blikket vekk. Jeg kjente varmen spre seg nedover nakken og ryggen. Den andre verden ble raskt omgjort til turbuss omgivelser.

Helene Jonsmyr