Da jeg vandret langs Nilen

Jeg var overbegeistret av alt jeg så rundt meg, en ny verden. Alle innrykkene på så kort tid som kvernet i hodet mitt, dannet seg en skyldfølelse like stor som kloden helt nederst i magen. Skyldfølelse av den tilfeldigheten av å være født i Norge, noe jeg ikke kunne ha styrt selv om jeg ville det. Jeg følte meg ekkel og overlegen bare ved å ha kameraet i hånda og lommeboka i veska, jeg mente ikke noe med det, men fikk likevel følelsen av å bli sett på som en hersker, et overhode og en undertrykker. All fattigdommen slo mot meg som et slag i ansiktet og alle de tildekte kvinnene fikk meg til å føle meg som en prostituert. Den dårlige lufta fikk meg til å føle meg som et nikotin-plaster, friskt og røykfritt. Hestene i gatene minte meg om negerslaver fra gamle filmer, tynne, sultne og skadde. Frittgående høner var som maur, overalt. Søppelordning var som noe fremmed, noe som eksiterte veldig langt borte. Jeg følte at jeg badet i andres kompost og møkk, bare føttene mine møtte fortauskanten utenfor turbussen.

Jeg følte blikk brenne seg inn i nakken når jeg skulle betale. Angst i øynene deres. Muligheten til rikdom, så alt for langt vekk. Rikdom? så lite. Jeg turte ikke å spise opp maten min, jeg likte det ikke. Igjen bredde skyldfølelsen seg over meg, som en stor  stygg skygge, jeg var redd noen skulle se det. Jeg spiste opp likevel. Alternativene til hva jeg så ut som var at jeg enten var en utakknemlig hvit jente som ikke spiste opp maten sin, eller en som godtet seg over andres umulighet til å få spise. Det ble like ille begge veier. Panikken gravde seg inn i meg og jeg ble varm i ansiktet.

De mørkebrune øyene omringet av skitten hud, skamklipt hår og klær som en gang var hvite møtte meg rett på utsiden av spisestedet. Overgangen mellom turist-spisested og fortauet på utsiden var like klar og konkret som vann. Klinkende klart. Igjen slo den tunge luften i mot meg, samtidig som de brune øynene fulgte etter meg, som en hauk.De målte meg opp og ned. Jeg titta tilbake, og blikket mitt sa noe slikt som “hvorfor ser du på meg”. Jeg kunne ikke noe for det, jeg dro blikket vekk. Jeg kjente varmen spre seg nedover nakken og ryggen. Den andre verden ble raskt omgjort til turbuss omgivelser.

Helene Jonsmyr

Advertisements

Du er ansvarlig for din egen fremtid

“Vi har bare èt liv” skryter jeg og sier, mens jeg går hjem å griner over fremtiden. Alt som skjer har en mening og alle konsekvenser har en betydning, men det med at man for all del ikke kan bestemme sin egen fremtid er noe av det dummeste jeg har hørt. At livet ditt allerede har blitt planlagt av Gud og alle tingene som skjer hadde skjedd uansett hva? Gud har ingenting med livet ditt å gjøre. Det handler om å gi av seg selv. Gir du ikke, så får du ikke – det er ingenting som ligger til rette for deg om du ikke legger det til rette selv.

Jeg kan ikke forstå meg på mennesker som utsetter livet hele tiden, fordi de har så god tid. Er gjennomsnittsalderen på 80 år er ikke god tid.  Jeg mener ikke at man ikke skal leve et godt liv, men hva med å designe det livet man vil ha – for å deretter leve det. Vi har faktisk den luksusen her i Norge at vi kan designe våre egne liv, vår egen hverdag og vår egen familie. Muligheten er så store at sytten åringer ikke en gang vet hva de skal velge, de biter huet av seg og velger noe som “ser gøy ut” i havet av utdannelser som snart flyter over av unødvendigheter. Det er å leve i nuet det skal jeg si deg, men hva med det “nuet” som er i morgen?  Det er forskjell på Karpe Diem og kjøre sin egen bil inn i en fjellvegg. Kvota blir brukt opp, til slutt.

Om ti år sitter vi her med hodet så langt opp i rompa at vi aldri kommer til å få det ut igjen, fordi vi på over vårt lik skulle leve som en helter da vi var tjue. Det lønner seg og jobbe hardt, stå på og ha det litt kjipt, studer, bli verdensklok og tjen penger.

4
Helene Jonsmyr

Det er ingen synd å synde

Jeg synder hver eneste dag. Om en synd vil sende meg ned til et såkalt helvete, isteden for opp, så vil jeg falle til krampa tar meg. Jeg tror at selv de mest firkantede mennesker, er runde når ingen ser på. De gjemmer seg bort og er ufine. Om ikke ufine, så løsner de i alle fall på slipset og tar av seg sokkene. Har du aldri sendt mindre delikate meldinger under navnet “anonym”, har du aldri spist smågodt fra posen eller en drue før du betaler, har du aldri tatt til deg når du har fått tilbake for mye penger, har du aldri funnet noe og tatt det, har du aldri sett deg rundt og gjort noe du vet du ikke får lov til, har du aldri spist noe som har falt på gulvet,  ledd av utseende til andre, sopa under matta og slept en fis? Ikke så lenge jeg lever vil jeg tro at perfeksjonister er det på fulltid, men på deltid i offentligheten. Man vil ofte at andre mennesker skal se en fra en spesiell side, men hvordan bli kjent med mennesker når man ikke kan være seg selv? Å være jordnær er det fineste personlighetstrekket jeg vet om.

Jeg støtter normal folkeskikk, det skulle bare mangle at vi holder på luften på restaurant og har et ordfilter når vi snakker med folk. men vi er ikke maskiner, som Bree Van De Kamp fra Frustrerte fruer. Det er sunt med litt støv på toppen av skapet og det er sunt å ta i dørhåndtaket på t-banen. Vi er så heldige at de fleste har både vask og såpe i hjemmene sine. Jeg synder som aldri før og jeg elsker det. Føler meg en smule grisete i skrivende stund, men jeg føler at at jeg bare setter ord på det åpenbare. Om å synde gir meg rynker et par år for tidelig, så tyr jeg til botox og lar Hollywood ta over kroppen min. Noen regler er til for å brytes og hadde alle fulgt reglene så hadde verden vært lite spennende.

q

Helene Jonsmyr

Verden er blitt stygg

Det er trist at det som tar mest plass i media er elendigheten. Det finnes så utrolig mye kultur, så mange sjeler og så mange historier der ute som ikke er tragiske og elendige, men fantastiske. Er vi dømt til å lese om dødsfall,  negativ politikk og katastrofer hver gang vi tar opp en avis? Fortjener vi ikke et likedant påfyll av kultur og mennesker uten tragedie? Det er ikke rart vi er deprimerte og stresset. Vi fortjener en god latter oftere enn en vond gråt. Det media bringer oss nå, er en sammensmeltet mølje av nyheter om doping, drap, politikk og penger. Jeg er like opptatt og engasjert i å vite hva som skjer i verden som alle andre, men det brister i hjertet mitt når jeg ser at enhver nettavis er blitt et åsted.

“Noen har satt fyr på verden” tenker jeg, mens jeg legger meg ned på sofan med et likegyldig smil om munnen, en latterlig mine og en alt for hengslengt kropp. Jævligheten omringer meg hver eneste time, hvert eneste minutt og hvert eneste sekund i hver eneste dag – på radio, på tv, på internett og i avisene. Og jeg sitter bare i stua mi, her hjemme i velferdstaten. Jeg har ikke lov til å klage. Det flommer over med dødsfall, naturkatatrofer og sykdommer som får middagen min til å komme fra innsiden og ut, og jeg tror ikke kjøttkakene ser veldig delikate ut nede i toalettskålen. Åstedsavisene gir meg dårlig samvittighet for at jeg har det bra, burde jeg skamme meg fordi jeg vant i Lotto da jeg ble født i Norge?  Som kua i Tine-reklamen poengterer, så har vi ikke verken naturkatastrofer eller rare sykdommer. Vi har ikke engang dyr som spiser oss opp. Lille Norge som klager på verden og setter nordmenn ved alteret. Et alter som som aldri har vært der, for sannheten er at vi ikke er noe bedre enn alle andre. Vi lærer om andres katastrofer på våre titusenkroners datamaskiner og oppdrar bortskjemte barn som tror de er trygge. Vi er ikke trygge lenger. Vi har begynt å ta opp plassen i åstedsavisene, og 22.juli viste oss at vårt lille land slettes ikke er trygt og at alle nordmenn slettes ikke er bedre enn apekatter i Syria som dreper hverandre som fot mot maur.

Vi trenger en delete knapp på jordkloden, slik at vi kan starte på nytt. Ville det hjulpet om vi startet likt, eller vil alltid noen prioritere feil, stjele av andre og drepe de uskyldige? Et uoppnålig ønske om fred, begynner å føles unødvendig. Alt er bare kruseduller på livets hvite lerret.

1

Helene Jonsmyr