Da jeg vandret langs Nilen

Jeg var overbegeistret av alt jeg så rundt meg, en ny verden. Alle innrykkene på så kort tid som kvernet i hodet mitt, dannet seg en skyldfølelse like stor som kloden helt nederst i magen. Skyldfølelse av den tilfeldigheten av å være født i Norge, noe jeg ikke kunne ha styrt selv om jeg ville det. Jeg følte meg ekkel og overlegen bare ved å ha kameraet i hånda og lommeboka i veska, jeg mente ikke noe med det, men fikk likevel følelsen av å bli sett på som en hersker, et overhode og en undertrykker. All fattigdommen slo mot meg som et slag i ansiktet og alle de tildekte kvinnene fikk meg til å føle meg som en prostituert. Den dårlige lufta fikk meg til å føle meg som et nikotin-plaster, friskt og røykfritt. Hestene i gatene minte meg om negerslaver fra gamle filmer, tynne, sultne og skadde. Frittgående høner var som maur, overalt. Søppelordning var som noe fremmed, noe som eksiterte veldig langt borte. Jeg følte at jeg badet i andres kompost og møkk, bare føttene mine møtte fortauskanten utenfor turbussen.

Jeg følte blikk brenne seg inn i nakken når jeg skulle betale. Angst i øynene deres. Muligheten til rikdom, så alt for langt vekk. Rikdom? så lite. Jeg turte ikke å spise opp maten min, jeg likte det ikke. Igjen bredde skyldfølelsen seg over meg, som en stor  stygg skygge, jeg var redd noen skulle se det. Jeg spiste opp likevel. Alternativene til hva jeg så ut som var at jeg enten var en utakknemlig hvit jente som ikke spiste opp maten sin, eller en som godtet seg over andres umulighet til å få spise. Det ble like ille begge veier. Panikken gravde seg inn i meg og jeg ble varm i ansiktet.

De mørkebrune øyene omringet av skitten hud, skamklipt hår og klær som en gang var hvite møtte meg rett på utsiden av spisestedet. Overgangen mellom turist-spisested og fortauet på utsiden var like klar og konkret som vann. Klinkende klart. Igjen slo den tunge luften i mot meg, samtidig som de brune øynene fulgte etter meg, som en hauk.De målte meg opp og ned. Jeg titta tilbake, og blikket mitt sa noe slikt som “hvorfor ser du på meg”. Jeg kunne ikke noe for det, jeg dro blikket vekk. Jeg kjente varmen spre seg nedover nakken og ryggen. Den andre verden ble raskt omgjort til turbuss omgivelser.

Helene Jonsmyr

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s